På avdukingen av minnebautaen, fv. Oddvar Antonsen – bror til Per Hugo Antonsen, Helén Naverstad – datter til Jostein Nilsen, John Erik Einarsson – bror til Charles Karlsen, Jorunn Enoksen – datter til Dagfinn Hallangen, Fritz Erik Hallangen – sønn til Dagfinn Hallangen, Cato Hallangen – sønn til Dagfinn Hallangen, Jon Arild – sønn til Arvid Olsen og Ann Sissel Olsen – datter til Arvid Olsen. Alle foto: Rune Ottarsen, Nordlys

Fem av mannskapet på sju ble aldri funnet, og  bare to familier fikk en grav og gå til. 

Det ble en vakker og sterk markering. Avisa Nordlys var til stede på markeringen og intervjuet de etterlatte. 

– Det kjennes veldig godt, for vi alle ønsket en avslutning og en plass å gå til. Nå har vi en bauta. Nå har vi et sted å bearbeide sorgen. Dette letter hjertet til alle sammen. Fra i dag har vi et sted å besøke og bedre mulighet til å gå videre, sier Cato Hallangen, som er sønn til skipper Dagfinn Hallangen, som ikke ble funnet.

Kjølen i været

– Klokken sju om morgenen en iskald januardag i 1976 – i tett snøvær og vind – dro fiskebåtene ut på fiske. Dette var og er hverdagen til fiskerne på yttersida av Senja, så også denne dagen, innledet Geir-Inge Sivertsen, ordfører i Senja kommune, i sin tale på avdukingen.

Fiskeriet foregikk på de fiskerike feltene i Grimsbakken.  Vinden tok seg opp i det båtene kom utaskjærs og gjorde fisket vanskelig. Avgjørelsen ble tatt. Båtene gjorde vendereis.

På vei inn, fire nautiske mil fra Kjølva ytterst i fjorden, oppdaget mannskapet på Trondskjær at garnbåten Fritz-Erik lå med kjølen i været. 

Mannskapet på syv var det ingen som så.

Sterkt preget fiskerisamfunn

Det ble slått full alarm. Nødetater ble varslet og redningshelikopteret tok av fra Bodø med retning Senja. Marinefartøy, fiskebåter og fritidsbåter strømmet til, for å lete etter besetningen.

Av et mannskap på syv, ble kun to funnet – men dessverre for sent i kampen mot det iskalde januarværet. 

Tragedien var et faktum.  Syv unge menn, seks fra Fjordgård og en fra Mefjordbotn, omkom på havet denne tragiske dagen.  Ni unger ble plutselig og uten forvarsel uten far.

– Denne historien er så dypt tragisk, at det er umulig å forestille seg hvordan dette preger et såpass lite fiskerisamfunn som Fjordgård – og ikke minst hvordan dette setter spor i et ungt barnesinn som mister sin far på en slik brutal måte, sier ordføreren.

Det var med en betydelig ærefrykt og respekt ordføreren i Senja kommune, Geir-Inge Sivertsen, deltok på avdukingen av Minnebauten med navnene til de sju mennene som mistet livet. Fiskebåten Fritz-Erik-forliste 5. januar 1976.

Usikkerhet og uro

Dessverre er dette også historien om denne type fiskerisamfunn, som opp igjennom årene tidvis har opplevd å miste sine kjære i tragiske ulykker til havs.  

Det er de aller tøffeste i dette samfunnet, som skaper sin arbeidsplass som fiskere langs vår fantastisk vakre og ressursrike kyst. Men som også må være forberedt på at den samme kysten kan være både lunefull og farlig, når vær og vind setter inn.  

For de av oss som ikke har dette daglig innpå livet slik som folket på yttersida har, så forstår man nok ikke den usikkerheten og uroen som en ektefelle, en mor, sønn eller datter sikkert kjenner på, når deres kjære går om bord i båten og været gjør arbeidsplassen deres til et utrygt sted å oppholde seg.

Bedre rustet i dag

Det er ingen tvil om at fiskeryrket er at av verdens farligste yrker. Det har dessverre vært alt for mange forlis og ulykker gjennom historien, som har skapt tragedier og brutal sorg i mange fiskerisamfunn og familier langs kysten.

Heldigvis er dagens moderne fiskefartøy tryggere og bedre utrustet enn i 1976. Og vårt samfunn er bedre rustet til å følge opp og gi hjelp til etterlatte og samfunn, som opplever slike tragedier som Fjordgårdsamfunnet opplevde den gangen for nesten 50 år siden.

Den gang var det lite hjelp og støtte å få fra det offentlige hjelpeapparatet.  Det var ingen kriseteam eller annen bistand, som kunne hjelpe til å bearbeide sjokket og sorgen. Dette måtte bare håndteres av den enkelte.

– Som far selv, kjenner jeg at jeg berøres av å tenke på hvor tungt og krevende det måtte ha vært for de etterlatte som stod tilbake med sorg og savn, og vi kan ikke forestille oss hvordan dette har preget barndom og voksenlivet til dere som ble igjen, sier Geir-Inge Sivertsen. 

Som ordfører i Senja vil jeg derfor på en dag som i dag si unnskyld, og beklage at man som samfunn sviktet dere som trengte å bli sett, hørt og forstått i en ufattelig sorg og mangelen på en grav å kunne gå til etter en slik hendelse.

Bakteppet er dystert og tragisk, men nå får man et sted som man kan besøke, minnes og vise respekt for de sju som så brutalt og uten forvarsel ble borte.  

La det også tjene som en påminnelse om å ha respekt for havet og naturkreftene, og som et vitnesbyrd om at dette noen ganger også krever dyrebare offer.   

En bauta som skal minne oss om tapet av mannskapet om bord i Fritz-Erik av Fjordgård, den 5. januar 1976: Dagfinn Elias Hallangen, Kåre Larsen, Jostein Nilsen, Arvid Olsen, Charles Jostein Karlsen, Viggo Sørensen og Per-Hugo Antonsen.

Fikk ingen svar

– Jeg vet at det etter denne ulykken var mange spørsmål om hendelsen som aldri ble besvart.  Det ble spekulert i om Fritz-Erik kunne ha blir rent i senk eller om noe annet utilsiktet kunne ha skjedd, sier Geir-Inge Sivertsen.

Været var tross alt ikke avskrekkende, for erfarne fiskere denne dagen. 

Det ble derfor besluttet at vraket skulle undersøkes, der det lå på 60 meters dyp.  Undersøkelsene den gang ga imidlertid ingen gode svar som kunne forklare forliset.

I oktober, ett og et halvt år etter ulykken, ble vraket av Fritz-Erik hentet opp. En undersøkelseskommisjon ble satt sammen. Målet var å forklare den endelige årsaken til at båten gikk ned. 

Vraket ga dem heller ingen svar. Det var i så dårlig stand at det var umulig å gjøre krengningsprøver. Kommisjonen målte tykkelsen på skroget, for å kunne si noe om hvor stabil båten var. 

Til slutt konkluderte de med at årsaken til ulykken, var at Fritz-Erik fikk problemer med stabiliteten i brottsjø og dermed gikk rundt. Det hele skal ha skjedd i løpet av tre til fem sekunder.

Uansett årsak, så er det menneskeskjebner det handler om.  

Både de som brått og uforklarlig blir borte – og aller mest for de som sitter etterlatt tilbake.

Takk til alle som har bidratt

Som ordfører i Senja vil jeg takke samtlige som har bidratt, og jeg vil særlig takke Fritz-Erik og hans søster for initiativet, sier ordføreren.

Og håper at dette kan bidra til å gi ro i sjelen, etter snart 50 år med sorg og savn.

Minnebautaen skal minne oss om tapet av de syv mennene om bord på Fritz-Erik av Fjordgård, den 5. januar 1976: Dagfinn Elias Hallangen – Kåre Larsen – Jostein Nilsen – Arvid Olsen – Charles Jostein Karlsen – Viggo Sørensen – Per-Hugo Antonsen.

Til minne med kjærlighet og takk! 

Hvil i fred.